Når partivalg og statsministervalg peker i ulik retning

Fremskrittspartiet får 31,4 prosent på Nettavisens septembermåling. Arbeiderpartiet får 22 prosent. Likevel er det Jonas Gahr Støre som flest oppgir at de foretrekker som statsminister.

31,9 prosent svarer Støre, mens 27,3 prosent svarer Sylvi Listhaug. Ine Eriksen Søreide får 12,5 prosent. Forskjellen mellom Støre og Listhaug er ikke statistisk signifikant, så målingen gir ikke grunnlag for å slå fast at Støre har et sikkert forsprang. Det vi kan si, er at de to ligger nokså jevnt. Det er interessant når styrkeforholdet mellom partiene samtidig er så annerledes.

Det kan ved første øyekast se ut som et paradoks. Men partivalg og statsministerpreferanse er to forskjellige vurderinger.

Undersøkelsen ble gjennomført av InFact for Nettavisen. Les Nettavisens omtale av resultatene: “Ny statsministermåling: Støre slår Listhaug tross Frp-byks”.

Vi stemmer på partier, men vurderer også personer

Når vi spør hvilket parti noen ville stemt på dersom det var stortingsvalg i morgen, ber vi i praksis velgeren ta stilling til en hel politisk pakke. Politiske saker, prioriteringer, ideologi, tidligere erfaringer med partiet og synet på den politiske retningen spiller inn.

Spørsmålet om hvem man foretrekker som statsminister er et annet spørsmål. Her blir personen og rollen mer framtredende.

En velger kan derfor mene at ett parti representerer egne politiske synspunkter best, samtidig som vedkommende foretrekker en politiker fra et annet parti som statsminister. Det er ikke nødvendigvis inkonsekvent. Det kan ganske enkelt være uttrykk for at velgere vurderer parti og regjeringsleder etter ulike kriterier.

Bakgrunnstallene i denne målingen understreker dette. Både Støre og Listhaug har svært sterk oppslutning blant sine egne velgere. Forskjellen finner vi særlig utenfor deres egne partier. Støre får klart mer støtte blant andre partiers velgere enn Listhaug gjør.

Det er kanskje den mest interessante delen av resultatet.

Støtte utenfor eget parti betyr mye

I et flerpartisystem som det norske er det få partiledere som kan basere en statsministerposisjon på eget parti alene. En statsminister må normalt fungere i et politisk landskap med flere partier, ulike interesser og velgere som ikke nødvendigvis har statsministerens eget parti som førstevalg.

Da kan bredden i en kandidats støtte få betydning.

Støres tall tyder på at han i større grad enn Arbeiderpartiets oppslutning skulle tilsi blir valgt av mennesker som i utgangspunktet foretrekker andre partier. Det betyr ikke nødvendigvis at disse velgerne ønsker Arbeiderpartiets politikk. Det kan være andre vurderinger som slår inn når spørsmålet endres fra parti til person.

Erfaring kan være én mulig forklaring. Støre har vært statsminister siden 2021 og har lang erfaring fra regjering og rikspolitikk. Kjennskap til en sittende statsminister kan påvirke hvordan velgerne vurderer selve rollen. Det kan også være at enkelte legger vekt på egenskaper de forbinder med det å lede en regjering, eller at politisk avstand til kandidaten betyr mindre i statsministerspørsmålet enn når de velger parti.

Men dette er mulige forklaringer. Statsministermålingen i seg selv forteller oss ikke hvorfor respondentene svarer som de gjør.

For å vite om det er erfaring, personlighet, politisk stil, styringsdyktighet, trygghet eller andre egenskaper som ligger bak, måtte vi spurt om nettopp dette.

Det skillet er viktig når meningsmålinger skal tolkes. Tallene kan vise oss et mønster svært tydelig uten at de automatisk gir oss forklaringen på mønsteret.

Frps styrke og Listhaugs posisjon

Resultatet kan også leses fra motsatt side.

Frp har ligget svært høyt over tid. I InFacts målinger for Nettavisen har partiet vært over 30 prosent siden mai, og på septembermålingen ligger Frp på 31,4 prosent. Arbeiderpartiet ligger samtidig ni prosentpoeng lavere.

Det viser en betydelig politisk styrke for Frp og Listhaug.

Likevel følger ikke statsministerpreferansen automatisk med opp til samme nivå. Det kan tyde på at noen av dem som nå velger Frp, først og fremst har beveget seg til partiet på grunn av politikk og politiske prioriteringer. At man velger et parti, innebærer ikke nødvendigvis at alle vurderinger av partiets leder endres samtidig.

Det samme fenomenet kan gå andre veien. Støres statsministeroppslutning er betydelig høyere enn Arbeiderpartiets oppslutning. Han ser dermed ut til å ha en personlig rekkevidde som går utover partiets nåværende velgergrunnlag.

Det er verdt å merke seg, særlig i en periode hvor partimålingene isolert sett gir et langt svakere bilde for Arbeiderpartiet.

Målingen sier også noe om hvordan velgere tenker

Vi omtaler ofte velgerbevegelser som om mennesker flytter hele sin politiske vurdering fra ett parti til et annet. Virkeligheten er gjerne mindre ryddig.

En person kan være enig med Frp i flere aktuelle saker, foretrekke Støre som statsminister og samtidig ha et annet parti som mulig andrevalg. En annen kan støtte Arbeiderpartiet, men foretrekke en annen person som regjeringsleder. Slike kombinasjoner er helt naturlige i et politisk landskap med mange partier og flere konkurrerende hensyn.

Derfor er bakgrunnstallene ofte minst like interessante som hovedtallet i en meningsmåling. Totalen forteller hvem som ligger hvor. Fordelingen mellom ulike velgergrupper kan fortelle oss mer om hvorfor det politiske bildet ser ut som det gjør.

I denne målingen er det lett å feste seg ved 31,9 mot 27,3 prosent. Siden forskjellen ikke er statistisk sikker, bør vi være forsiktige med å gjøre selve ledelsen til hovedpoenget.

Det mer interessante funnet ligger et annet sted.

Frp kan være klart større enn Arbeiderpartiet, samtidig som Støre har minst like sterk oppslutning som statsministerkandidat som Listhaug. Det forteller oss at norske velgere ikke nødvendigvis setter likhetstegn mellom partiet de foretrekker og personen de helst vil se lede regjeringen.

Det er to vurderinger som lever side om side. Og akkurat nå peker de i ganske forskjellige retninger.